Gudinnen
og Guden. Paganister
har gjerne en enten/eller-tenkning i forhold til gudinner og guder. De er
enten eksisterende bevisstheter utenfor oss selv, eller de er uttrykk for
egenskaper i oss selv. En slik oppfatning ser bort fra at mennesket er et
aspekt av Den Universelle Skaperkraft. I forhold til det guddommelige må
vi ha en både/og-tenkning. Modergudinnen har skapt våre gudinner og
guder ved hjelp av menneskets bevissthet og de er et uttrykk for arten
menneskes gruppesjel. Mennesket er Gaias høyeste bevissthetsform. Vår
skaperkraft i forhold til materien er udiskutabel. Den kan vi oppfatte med
våre fem sanser. Men vi er skapende også på det åndelige plan. Vi gjør
derfor klokt i å oppfatte alle gudinner og guder som dyrkes og har blitt
dyrket som eksisterende bevisstheter på astralplanet. Som åndsvesener og
energi i konsentrert form, finnes de så lenge det er noen som tror på
dem. Når ingen lenger tror på dem, løses energiene opp og går tilbake
i sin opprinnelige form. Gudene
har fått sin kraft i Gaias aura fordi mange mennesker opp gjennom tidene
har gitt dem kraft. Ved
å se oss selv som en del av Den Universelle Skaperkraft, vil vi lettere
innse at vår første oppgave er å rette skaperkraften mot oss selv. Gruppesjel. Alle
levende vesener har sin egen gruppesjel som hvert enkelt individ er i
kontinuerlig vekselvirkning med. En plante har ingen bevissthet som kan
fjerne den fra dens gruppesjel. Den har ingen svarte spells som kan
atskille den fra Den Universelle Skaperkraft. Menneskets
gruppesjel er todelt, som jeg har vært inne på i artikkelen
”Astralplanet”. Av den grunn har vi da gode og onde åndskrefter vi
kan sette oss i forbindelse med. Vårt eget åndelige tyngdepunkt
bestemmer hvilke åndskrefter vi lettest oppnår kontakt med. Derfor er
det viktig å rydde opp i sitt indre miljø før man begir seg ut på en
åndelig vei. Også
andre levende organismers gruppesjel kan vi komme i kontakt med. Vi
kjenner begrepet ”grønne fingre”. Hos noen mennesker trives planter
bedre hos enn hos andre. Det
kollektive åndelige tyngdepunkt. Ansvaret
for Gaias framtid ligger hos hver enkelt. Ved å forskyve vårt eget åndelige
tyngdepunkt mot det lyse aspekt, påvirker vi også menneskets kollektive
åndelig tyngdepunkt. Skal vi forandre verden, må vi begynne med oss
selv. Ondskapen
som åndskraft er menneskeskapt. Fordi mennesket er et aspekt av
Modergudinnen. Skaperprosessen ruller fram i kraftfeltet mellom kjærlighet
og vilje. Vi kan gå ut fra at mennesket som art har sitt karmiske
manuskript. Som art velger vi veien mot kjærlighet eller undergang. De
valg vi foretar kan gjøre Jorden, vårt hjem, til et paradis innenfor de
rammer som livet og kampen for tilværelsen setter, eller til et helvete
og en uunngåelig undergang for mennesket som art. Horisontal
og vertikal spenning mellom Gudinnen og Guden. Horisontal
spenning er spenningen mellom det feminine og det maskuline i oss selv.
Mellom behovet for nærhet og behovet for avstand i det lyse aspekt og
frykten for nærhet og frykten for avstand i det mørke aspekt. Dragning
mellom fellesskap og individualitet. Mellom Gudinnen som den omsorgsfulle
og Guden som beskytteren i det lyse aspekt. Herskeren og Slavinnen i det mørke
aspekt. Vesensforskjellen
ligger i at den horisontale spenning er en stadig veksling mellom
energiene, mens den vertikale spenning er mer statisk og bare kan endres
med påvirkning av bevisste og ubevisste prosesser. Den vertikale spenning
er den viktigste av dem. Uttrykket for om livet leder til en oppadgående
eller en nedadgående spiral. Å
kjenne seg selv er en forutsetning for åndelig utvikling. Dessverre er
det en prosess det er veldig vanskelig å gjennomføre på egenhånd. Vi
vil i det lengste unngå vår svakhet og se vår mørke personlighet i øynene.
Det hjelper ikke bare å kjenne seg selv. Vi må også tørre å være den
vi er. Da har vi lagt fundamentet for en positiv utvikling. Så kan vi
begynne den møysommelige veien mot en oppadgående spiral via
selvdisiplin og selvrespekt. Som
nevnt i en annen artikkel, er kjærlighet samhørighet og fellesskapsfølelse.
Kjærlighet til et annet menneske er da en sterk følelse av å høre
sammen med dette mennesket. Det
motsatte av kjærlighet er en følelse av isolasjon og ensomhet. Av å
ikke høre til hos noe eller noen. Likegyldighet overfor både seg selv og
andre. Den
vertikale spenning mellom Gudinnen og Guden kan da forklares som en
spenning mellom fellesskap og isolasjon. Modergudinnen trekker oss mot
samhørighet og fellesskap. Det mørke triangel trekker oss mot ensomhet
og isolasjon fra fellesskapet. Alt
er energi. Også vi mennesker. Energi er statisk til det oppstår en
spenning som trekker i den ene eller andre retning. Den fysiske verden må
være dualistisk for at den i det hele tatt kan eksistere. Det holistiske
verdensbilde gjelder bare på det åndelige området. Men materiens og
energiens innerste kjerne er ånd. Fra vårt ståsted som fysiske vesener,
er vi nødt til å forholde oss til en dualistisk virkelighet. Vi må vi
foreta et valg om vi vil oppfatte den universelle skaperkraft som kjærlighet
eller vilje. Den religiøse lengsel, kjernen i alle religioner, er å
vende tilbake til vårt åndelige opphav. Vi lengter hjem. Universets
fysiske opprinnelse betegnes gjerne som ”the big bang”. Materie og ånd
ble splittet av Modergudinnen ved at hun fødte en dualistisk verden.
Mennesket er Gaias høyeste bevissthetsnivå. Guden som naturkraft er ikke
ond. Bare likegyldig. Fordi han er atskilt fra Kjærligheten. Gudinnen er
vår vei tilbake til den Universelle Skaperkraft. Kjærlighet er veien
hjem.
|